Format: Lysbilde i farge, positiv Dato / Date: Oktober 1986 Fotograf / Photographer: Ukjent Sted / Place: Ilsvika, Trondheim

Wikipedia: Ilsvika

Eier / Owner Institution: Trondheim byarkiv, The Municipal Archives of Trondheim Arkivreferanse / Archive reference: A2S2B5 F23362

Merknad: Fra Byantikvarens lysbildesamling.

Ilsvika (Ølsvika, av fjordnavnet Ylir, gen. Ylis, som kommer av varm, altså 'den lune vika'), Ilsvikveien 28, gnr. 417/1, landsted ved Trondheimsfjorden og arvefesteplass i Trondheims Bymark, en km vest for utløpet av Ilaelva. Stedet var den mest omtalte og også den mest attraktive av plassene i Bymarka. Dette skyldtes beliggenheten ved sjøen, de fine bygningene og hageanlegget og muligheten for næringsdrift, med bl.a. god og rikelig jord, Ilsvikens laksevarp og nærhet til Ilaelva.

Ilsvika oppstod 1660, da Boye Petersen fikk privilegium på å anlegge et møllebruk ved Ilaelva og samtidig fikk utvist en del av byens takmark. Etter hans død overtok enken og etter henne Jens Schive, som 1681 fikk eiendomsrett til plassen for seg og sine arvinger. Skipsfarten var på denne tiden i fremgang og Schive hevdet at dette var ødeleggende for laksefisket og han krevde som kompensasjon mer jord som lå til Bymarka. Dette ble innvilget. 1730 fantes det i Ilsvika en enetasjes trefløyet bygning med hage mot nord og vest.

1752 overtok kjøpmann, kammerråd Hilmar Meincke eiendommen. Han oppførte omkring 1760 den nåværende hovedbygningen, med tre fløyer og fasade med midtark mot fjorden. Dessuten utvidet Meincke eiendommen ytterligere, på Bymarkas bekostning. Sønnen Henrik Meincke bygde ut parkanlegget, som faren hadde begynt. Dette ble en av de fineste lystgårdsparkene ved Trondheim. Parken var terrassert, og ved sjøen lå et lysthus med mansardtak. Fra dette førte en allé opp til hovedbygningens hovedinngang, som lå i midtaksen på huset. Fra 1828 tilhørte Ilsvika frøken Catharina Meincke, som 1835 solgte den til kemner Hans N. Ellefsen.

Ellefsen solgte den 1872 til kommunen, som var spesielt interessert i havnerettighetene, men som også hadde behov for å ha et sted hvor de kunne isolere folk med smittsomme sykdommer. Etter at kommunen hadde overtatt Ilsvika, ble bygningene derfor først brukt som koppelasarett, men etter hvert som vaksineringen fjernet koppeepidemiene, ble huset benyttet som isolat for personer som var smittet av andre smittsomme sykdommer. En difteriepidemi brøt ut 1889 og satte seg fast i byens fattigstrøk. Ilsvika ble da tatt i bruk som difterilasarett, en funksjon som stedet hadde til 1907. Hovedbygningen ble 1910 igjen tatt i bruk som bolighus og ombygd til 9 mindre leiligheter. Under den annen verdenskrig ble eiendommen benyttet som kaserne for tyske offiserer.

Hovedbygningen er et midtgangshus med kvadratiske stuer på begge sider og mindre rom innenfor. Bygningen har fløyer mot sør og avrundet trappehus tilbygd på gårdssiden. Fasaden mot sjøen har vakre pilastre og toløpet trapp opp til en plattform. Huset har saltak med kobbhus og høy, gjennomgående midtark, tekt med svartglassert teglstein. Bygningen er laftet med stående panel i to etasjer, og fløyene i en etasje, med murte partier ved gjennomkjøringen i sidefløyene. Innvendig var enkelte av stuene prydet med arkitekturmalerier av J. C. C. Michaelsen. Tre av disse finnes i dag i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.

Atkomsten til Ilsvika var tidligere via en lang allé fra øst, langs sjøen. Foran hovedfløyen i nord lå hagen, som bestod av to høye, smale terrasser nærmest huset, deretter to lavere, brede terrasser, forbundet med aksiale trapper. Hagen var prydet med alleer og springvann. Terrassen nede ved sjøen hadde en utvidelse i husets midtakse, hvor det lå et lysthus. I Ellefsens eiertid forfalt hageanlegget.

Ute i sjøen utenfor lå Prins Frederiks batteri, som var utnyttet som en del av anlegget. Ved fjorden nedenfor Ilsvika lå det i mellomkrigstiden en populær badeplass.

Bygningene ble oppusset utvendig i 1970-årene og ligger i dag omgitt av industri- og boligbebyggelse. Ilsvika ble fredet i 1941, men fredningen ble opphevet i 1962, da det var planer om å benytte området til industriformål. Det ble imidlertid ikke noe av den prosjekterte ødeleggelsen, og anlegget ble fredet på nytt 1966. Ilsvika ble restaurert 1989 - 92 i regi av Miljøpakke Trondheim.

Også de gjenværende parkarealene er istandsatt 2005.