Format: Fotopositiv Dato / Date: 6 Oktober 1966 Fotograf / Photographer: Foto Schrøder Sted / Place: Trondheim

Wikipedia: St. Olavs hospital

Eier / Owner Institution: Trondheim byarkiv, The Municipal Archives of Trondheim Arkivreferanse / Archive reference: TOR.h49.b04.F28844

Arne Arnesen (1899 - 1982)

Cand.med. 1925. Etter 15-årig spesialutdanning og fem års overlege-teneste kom han i 1946 som overlege til den da udelte kirurgiske avdelinga ved Trondheim Sykehus. Etter at Ortopedisk avdeling var skilt ut, var thorax- og abdominalkirurgien hans hovudfelt. I sine siste tre år var han administrerande overlege ved sjukehuset. Han hadde sjeldne kvalifikasjonar: velutdanna, kunnskapsrik, eit klart intellekt, ein ypparleg kirurg, uvanleg arbeidskraft, stort administrativt talent.

Han var ein framifrå forelesar. Frå etterutdanningskurs hugsar vi foredrag på uvanleg nivå. Med stor viten, skarp i tanke og klar i form, var han høgt verdsett som debattant i Trøndelag Medisinske Selskap. Hans posisjon mellom kollegaer var heil uvanleg.

Hans argumentasjon i ein avispolemikk for Medisinsk Fakultet i Trondheim var blendande. Han var mangeårig sekretær, formann og æresmedlem av Norsk Kirurgisk Forening. I Trøndelag Medisinske Selskap var han formann i 1952-53, og æresmedlem frå 1972. Privat var han den venlige, vittige, glade, ein ivrig hobby-målar og -modellør.

Det som gjorde det sterkaste inntrykket ved denne mannen, var hans ansvars- og pliktkjensle. Han var nesten alltid i sjukehuset. Han levde den største delen av sitt liv der, alltid til teneste. Han gav sitt liv til si gjerning, til sine pasientar.

Omlag 20 publikasjonar kom frå hans hand. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Kilde: Håkon Leira (red.): Trøndelag Medisinske Selskap 150 år - Trøndersk medisin i blomstring 1967 - 1992 (Tapir forlag 1993) s. 91 Varig lenke: urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112100045

Intervju i Adresseavisen 6 Oktober 1966:

Kontakten mellom lege og pasient grunnleggende verdi for behandlingen

Overlege Arne Arnesen slutter etter 20 års tjeneste ved Sentralsykehuset

En lege ved en kirurgisk avdeling føler seg aldri helt fri. Han må døgnet rundt være parat til å ta seg av pasienter som bringes inn, og etter operasjonen kan det ta tid før man får slappet av igjen, sier overlege Arne Arnesen i et intervju Adresseavisen har hatt med ham. - Når jeg nå trekker meg tilbake etter mange år i slik virksomhet, er jeg i første omgang mest opptatt av alle de ting jeg fra nå av ikke behøver å gjøre. Mandag avsluttet Arnesen sin gjerning ved Sentralsykehuset i Trondheim hvor han siden 1956 har vært overlege ved kirurgisk avdeling, og i de tre siste år administrerende overlege for hele sykehuset.

Jeg har ofte i disse årene hatt følelsen av at tiden ikke strekker til, forteller Arnesen. - Som overlege må man ivareta en hel del administrative oppgaver, og da kan det ofte være vanskelig å få anledning til å komme skikkelig i kontakt med pasientene. Dette er nok et problem ved alle større sykehus, hvor man altså må delegere denne oppgaven til andre leger ved avdelingen. Kontakten mellom lege og pasient er jo av grunnleggende verdi i vår gjerning, og den må nå ofte formidles av sykesøstrene.

UNIVERSITETSPLANER

Sentralsykehuset har siden jeg begynte her i 1946, gjennomgått en veldig utvikling, og eierne har vist forståelse og velvilje med bevilgninger til vekst og utvikling ved institusjonen. Størst fremgang markerte naturligvis overtagelsen av det nye sykehuset i 1959. Helt avgjørende for den videre utvikling er planene om universitetet i Trondheim. Her ville da en del av undervisningen bli lagt til Sentralsykehuset, og derfor bør man så snart som bare mulig få avklart dette spørsmålet. Etter min mening burde vi få flere lærtesteder for utdannelse av leger, og de vi allerede har må utvides. Bare dette kan avhjelpe den prekære legemangelen.

- Hva er Deres inntrykk av de leger som utdannes i dag? - Vi kommer jo i god kontakt med disse gjennom turnusordningen, og jeg er imponert over gjennomsnittsnivået. De aller fleste har solide kunnskaper, og de har fra starten av den riktige innstilling til yrket. Jeg vil gjerne understreke at dette også gjelder utenlandsstudentene. Spesielt synes jeg de som har studert i Skottland, har fått et utmerket grunnlag. Legemangelen fører imidlertid til at det faller alt for mye arbeid på hver enkelt, og det er blitt lite tid til å holde seg á jour med utviklingen. Det har jo vært en overordentlig rask utvikling f.eks. innen kirurgien, og man er helt nødt til å lese adskillig faglitteratur for å være oppgavene voksen. La meg også nevne at studiereiser er av stor verdi.

- De har arbeidet ved mange sykehus rundt om i landet. - Ja, og det er bra å høste erfaringer fra flere steder før man slår seg til ro. Jeg har bl.a. arbeidet i Namsos og i fødebyen, Kristiansund. Etter krigen kom jeg så til Trondheim, og siden den gang har jeg ikke hatt flytteplaner. Vi har alltid hatt et inspirerende og godt kollegialt samarbeide her, og - noe som jeg tillegger stor betydning - vi har hatt en stab flinke og arbeidsvillige sykesøstre. Forholdet til andre institusjoner i byen, som Strinda Sykehus, Røde Kors Klinikk, St. Elisabeth hospital og E. C. Dahls Stiftelse har vært meget godt. Dette samarbeidet har sikkert vært en fordel for byen og distriktet, for på den måten fikk vi ved en fornuftig arbeidsfordeling dekket de forskjellige spesialfelter.

- Hender det ofte at lege og pasient holder kontakten etter at behandlingen er fullført? - Det blir i de aller fleste tilfeller bare et kort møte. Venner får man gjennom samarbeidet med kolleger og assistenter. Det trønderske lynne kan forresten ofte være en god hjelp ved behandlingen, de fleste her har en stoisk innstilling og et sundt syn på problemene.

VANFØRESAKEN

- De har vært ivrig med i arbeidet for vanføresaken. - Jeg har hatt bare en beskjeden andel i den innsats som er gjort på dette felt, men inspirert av overlegene Aleksander Holst og Victor Swensson var jeg med på opptakten. Det er en tilfredsstillelse å se hvor gode resultater det videre arbeide har gitt. Det er jo her de vanføres egne organisasjoner som har vært de drivende krefter. Ellers har jeg hatt gleden av til en viss grad å delta i foreningsarbeide bl.a. i Trøndelag Medisinske Selskap og i Norsk Kirurgisk Forening hvor jeg en tid var formann.

- Vil De fortsatt bli boende i Trondheim? - Ja, jeg har nok blitt trønder i løpet av disse årene. Dessverre må vi forlate det huset vi hele tiden har hatt på Øya, men vi har fått ny leilighet. Den første tiden vil jeg benytte til lesning av skjønnlitteratur, hvor jeg har forsømt meg svært de siste årene. Jeg er for øvrig mest opptatt av mine gamle favoritter, Jack London og Joseph Conrad, selv om også nyere litteratur interesserer. Det er naturligvis vemodig å avslutte sitt virke på en arbeidsplass som i mange år har opptatt det meste av ens tid. La meg uttrykke min takknemlighet over all den oppmerksomhet og velvilje som er vist meg i den anledning. Jeg deler alle gode ord med min kone, som gjennom sin innstilling har gjort det mulig for meg å ofre så mye tid og krefter på mitt arbeide, slutter overlege Arnesen, som poengterer at han i overlege Aksel Sannerud har fått en efterfølger som Sentralsykehuset vil få glede av.