Norsk bokmål: Utstillingsdokke i kopi av uniform (mundering) for en underoffiser i det Bergenhusiske infanteriregiment 1761, en norsk soldat i den dansk-norske hæren, utstilt i Bergenhus festningsmuseum i Bergen:

Underoffiseren er bevæpnet med kårde og esponton. espontonen er merket «garnisonskompaniet» og viser at mannen hører hjemme på Bergenhus. Espontonen fungerte både som verdighetstegn og våpen. Under infanteriangrep gikk underoffiserene bak soldatene og benyttet espontonen til å få soldatene til å rykke framover ved å prikke dem i ryggen.

Se ellers side 19 i Erik C. Aagaards Den norske hær : uniformer i dansketiden : et billedhefte (1992) og sidene 160–165 i Sven-Erik Grieg-Smiths For konge og fedreland : hæren på Vestlandet gjennom 350 år (1978):

• Lange hvite gamasjer
  

(For konge og fedreland): […] I 1711 ble det på nytt bestemt at regimentet skulle ha røde uniformer med hvit krage, hvite oppslag og hvitt underfôr. […] For Danmark-Norge var tiden fra 1720-1788 en fredsperiode. […] De stramtsittende, ubekvemme lerretsgamasjene, støvlettene, skulle være svarte til daglig tjeneste og hvite til parade. De skulle være så stramtsittende at en måtte bruke jernhaker for å knappe dem. Soldatene i første og fjerde geledd festet støvlettene under kneet, mens mannskapene i annet og tredje geledd festet dem over kneet. Slik kunne befalet med et blikk være klar over hvor den enkelte mann hørte hjemme, hvis geleddene ble blandet under kamp. Bruken av de trange gamasjene påførte mannskapene store smerter, og vi finner flere eksempler på at soldater ble dimittert på grunn av «sure ben», men en soldat uten støvletter ble ansett som en umulighet. I hele «støvlett-tiden» er det formen som er hovedsaken. […] Da var uniformen blitt et trangt tøyhylster til paradebruk, totalt uegnet for feltlivets harde strabaser.

• Halstørkle
  

(For konge og fedreland): Det praktiske sorte halstørklæet ble avløst av et høyt og stivt halsbind, fôret med hestehår eller voksduk.

• ** Kjole (våpenkjole, trøye, uniformsfrakk, justaucorps)
  

(For konge og fedreland): Den vide kjolen ble så utskåret at den ikke lenger kunne knappes. Vesten ble utstyrt med en overflødighet av tilsynelatende unyttige blanke knapper, fliker og lommer. […] Mens kjolens rabatter [slag, oppslag, revers,legg] og krage betegnet de ulike regimenter, fortalte antall knapper i kjolen og vesten hvilke geledd soldatene tilhørte, når regimentet sto oppstilt. […] På denne tiden ble bestemt at de danske og norske infanterister skulle være ensartet påkledd, slik at et dansk og et norsk infanteriregiment skulle ha samme farge og kjennetegn. […] På paradeplassen fikk soldatenes strålende uniformer den største sjansen til å ta seg fordelaktig ut.

(For konge og fedreland): I 1765 skulle [fargen på uniformskjolen] være blå, året etter rød, og så hvit, for endelig å bli rød igjen. Men ingen av disse fargeendringene ble satt ut i livet på Vestlandet. Her vedble fargen hele tiden å være rød. […] Gamle uniformskjoler kunne også bli gjort om til vester. Den tredje utveien med de gamle uniformene var å gi noen til landevernet […]

• Langt hår i hårpisk (hestehale) eller pudderparykk
  

(For konge og fedreland): Den dansk-norske hæren skulle ha hvite parykker, men pudder var kostbare saker. Derfor nyttet en mel, dette var langt rimeligere enn pudder. […] Manglet en soldat hår, kunne han få kjøpe en «pisk» og løshår på Statens bekostning. — Soldatenes hår måtte ikke klippes kort, men være så langt at det på begge sider av hodet var langt nok til at det kunne krølles i et par sidebukler. Håret i bakhodet bandt en sammen omkring en ståltråd til en pisk som var 1/2 alen (30 cm). Så ble håret festet med et svart bånd. Til vanlig tjeneste, og utenfor denne, bar de menige ikke pisk. Håret skulle bindes sammen og stikkes oppunder hatten. Men til vakt, parade o.l. bar soldatene denne merkelige formen for pynt. I 1757 er det slutt med det behagelige. Ordre ble gitt om at soldatene alltid skulle ha pisk i håret i tjenesten. […] Hårpisken hadde for øvrig en viss verdi, i det den kunne ta av for hugg, som ellers ville ta med hodet. Vanskelig var det i alle fall å bære den — i fred som i krig. […] Bare grenaderene og husarene hadde anledning til å flotte seg med knebelsbarter.

• Tresnutet hatt (trekanthatt)
  

(For konge og fedreland): Hattene til underoffiserene hadde i denne tiden sølvgaloner, mens hattene til de menige bare hadde en hvit ullkant.

(For konge og fedreland): Som hodeplagg brukte alle nasjonale avdelinger i denne perioden tresnutete hatter, med bremmen eller skyggen brettet inn til pullen. Det var meget nøye hvordan disse spissene på hatteskyggen skulle stå, og nåde den som ikke fulgte reglementet. […] Offisersdistinksjonene synes å ha gjort sitt inntog omkring 1747, i form av snorer om hatten.

(For konge og fedreland): […]på andre måter skilte offiserene seg fortsatt ut fra mannskapene. For det første var uniformene både finere og gjerne av et annet snitt —enn mannskapenes. Dernest var offiserene utstyrt med verdighetstegn, ringkrage og stakevåpen, og felttegn som skjerf og gull portepé. Stakevåpenet og ringkragen markerte offiserens plass i formasjonen og hadde derfor en praktisk betydning.

(For konge og fedreland): Gradmerker slik vi kjenner dem, kom først rundt omkring 1780 med epålettene. […] Kompanioffiserene hadde enkle epåletter, stabsoffiserer og generalitet epåletter med kantiljer.

(For konge og fedreland): De stadige uniformsendringer kostet staten en masse penger, og i en rekke «plakater» fra det kongelige slott i København kom det ordre om innsparinger.[…]

• Esponton, sponton, kort pik (pike), stakevåpen